Min aller største redsel er ikke for å dø men for å bli sperra inne!

Tidligere i vinter ble jeg bøtelagt fordi jeg var med på en Vaksineaksjon på Tøyen i Oslo. Før jeg gikk inn på senteret fleipa jeg med de andre om at vi kanskje ville havne i fengsel, og vi lo godt sammen. Jeg fortalte også med altfor høy selvtillit, at jeg kunne tenke meg å vite hvordan det var å tilbringe noen dager innafor murene. Men da jeg stod like utenfor Grønland Politistasjon, og ble trua med å bli innelåst inne i ei celle fordi jeg ikke ville bruke munnbind, spente alt jeg hadde av muskler seg i kroppen min. Når jeg sitter her og skriver flere måneder seinere, har det gått opp for meg at det å dø ikke er det verste som kan skje, men å bli sperra inne.

Den redselen levde jeg med helt til jeg bestemte meg for å gjøre mitt aller beste for å ikke havne i den situasjonen. Men før jeg kom til den beslutninga hadde jeg satt meg litt inn i naturloven, og ville leve så godt jeg kunne etter den. Det var bare det at læringskurven plutselig ble så bratt. Da politiet kom til Vaksinesenteret var jeg ikke forberedt i det hele tatt, og jeg var fortsatt sint og opprørt over min nye viten om politiets blinde autoritetstro. Langt inni meg spøkte lensmannens lange arm som alltid var klar til å ta ei lita jente som var livredd for å gjøre noe galt. Bare synet av en uniform vekker sterke følelser i meg. Dette hadde jeg gjemt et sted langt inni meg, og som ble trigga igjen da jeg fikk en uventa tur i svartemarja.

Før dette skjedde hadde jeg skrytt til alle andre om hvor lite redd jeg var for politiet, og at jeg kunne gjerne tenke meg å oppleve noen dager i ei celle. Det var tross alt for ei god sak. For det handla om å redde liv, og ingenting er mere opphøyd enn det. Jeg ville være som Mahatma Ghandi, som ble fengsla utallige ganger ved å bruke sivil ulydighet som virkemiddel for sine kampsaker.

Fra Wikipedia: «Som ledd i disse kampanjene utviklet Gandhi de ikkevoldelige kampmetodene han er berømt for. Under hans ledelse nektet tusenvis av indere å bli innført i et register over indere, og å betale en særskatt som bare indere var pålagt. Gandhi og hans familie, så vel som tusenvis av andre, gikk heller frivillig i fengsel enn å bøye seg for undertrykkelsen.»

«Samtidig som han utviklet sine metoder for ikkevoldelig konfliktløsning, forsøkte Gandhi også å realisere en livsførsel som ikke innebar bruk av vold, og var konsekvent vegetarianer. Den politiske kampen var for Gandhi en form for selv-realisering. Som hindu var han overbevist om at alt levende er uløselig knyttet sammen. Enhver vold mot et levende vesen ville derfor være vold også mot ham.»

Hva jeg kjemper for i dag kan ligne på det Ghandi og hans familie kjempa for. Jeg er også opptatt av selv-realisering, og jeg tror som han, at alt levende er uløselig knytta sammen, som gjør at enhver vold mot et levende vesen ville være vold også mot meg. Men min kamp mot politiet kom i veien for meg, på samme måte som min kamp mot et korrupt rettssystem. Mitt sinne mot staten er, på tross av det, fullt berettiga, som det er for alle som står under den. Men skal jeg drømme om at endringer skal skje, er det viktig å opptre mere som Ghandi:

Å bearbeide og heale mitt sinne og hat mot alt staten har forårsaka av lidelser opp gjennom årene, og møte verden med nye øyne så godt det lar seg gjøre. I den siste måneden har jeg begynt å se det vakre i mennesker uansett hvem de er. Jeg forsøker å møte alle der de er uansett valg de har tatt. Derfor har jeg opplevd å ha veldig gode samtaler med mennesker jeg er dypt uenig med.

Senest i dag var jeg hos min fastlege, som jeg har begynt å sette veldig pris på, selv om hun er en stor tilhenger av Big Pharma legemidler. Jeg merker at jeg slapper mere av når jeg legger fra meg behovet for å mistenke alle i rundt meg for å være enten kontrollerende, likegyldige, uten empati, late, eller en god blanding av alt dette. Hvis jeg i tillegg stagger behovet for at folk skal vite hva for et stort problem sex- og barnehandel er i hele verden, åpner det seg muligheter for en relasjon som begge kan få noe ut av. Når garden er nede, så lytter vi også bedre til hverandre, og det kan åpne i større grad for at begge kan få gi uttrykk for hvem de er og hva de står for.

Som Ghandi, tror jeg at vi er uløselig knytta til hverandre uansett hvilke beslutninger vi tar, og på hvilken måte vi velger å leve. Jeg er hellig overbevist om at aksepten for andres valg, uansett hvor uenige vi er, vil føre oss nærmere hverandre. Det betyr ikke at jeg aksepterer valg som skader andre, men at andre velger å gjøre noe helt annet enn jeg sjøl ville ha gjort. Hvis noen velger å ta en vaks, så er det deres valg, selv om jeg vet at det kan komme til å skade dem. Men de som vet at vaksen skader, som både FHI, Helsedepartementet og regjeringa er vel inneforstått med, men til tross for det fortsetter å anbefale vaksen og til og med pusher for at vi skal ta den, det er en helt annen problemstilling. Det er da sivil ulydighet med ikke-voldelige metoder kommer inn i bildet.

Jeg vet at statens makt ikke vil eksistere i den nye verden vi skal inn i, og derfor er jeg mere rolig nå. Alle de økonomiske belastningene vil også forsvinne sammen med dem. Alt i ett så sitter latteren løsere. Det er mye å glede seg over hvis man ser de små tingene i hverdagen! Men sinna kommer jeg sikkert til å bli igjen. Når jeg er sint så forteller det meg at det er noe jeg må ta på alvor, og det vil alltid være viktig for meg!

Kilde:

https://no.wikipedia.org/wiki/Mahatma_Gandhi

 

Om Tove

Jeg heter Tove og er ei dame som kommer fra Fræna Kommune i Møre og Romsdal. Jeg bor for tiden i Bærum.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.