Jeg står rett foran dem og vifter med det røde flagget, men de ser meg ikke. Det er som om jeg er usynlig. Svetten siler av meg innvendig mens jeg forsøker med den ene innfallsvinkelen etter den andre. Det er ikke lett. De er mange, og jeg er bare den ene. Jeg blir så frustrert over ignoransen de viser. De snakker om helt dagligdagse ting som om det aldri har vært en informasjonskrig de siste årene. Når jeg nevner det mest alvorlige som har skjedd siden siste verdenskrig, hvor Helseminister Ingvild Kjerkhol ga bort Norges sjølråderett til WHO og WEF med et enkelt pennestrøk, får jeg ingen respons. «What the fuck,» tenker jeg. Vet de ikke hva det betyr når sjølråderetten over landet vårt og helsa vår blir fratatt oss? Hvor befinner disse menneskene seg? Er vi på to ulike planeter? Er vi i to ulike dimensjoner?
De møter hverandres blikk og ler med øynene. Jeg har ingen jeg kan veksle blikk med. Aldri har jeg følt meg så misforstått. Jeg vil at de skal vite hva som skjer der ute i verden, men de vil ikke snakke med meg. De overser meg, og later som om de ikke hører meg. Den verden de er mest opptatt av er den materielle verden. Så lenge de har mat på bordet, og kan bytte ut det gamle kjøkkenet, er alt vel. De betaler gjerne rådyr bensin, fordi de mener at myndighetene kan man stole på. Det er ikke deres feil at vi har mistet all råderett over landet vårt, eller at bensin- og strømprisene har gått til himmels. Det er bare de beste som sitter med makten, mener de. De finner nok ut av det, skal du se.
Sånne uttalelser får meg til å knyte meg i magen. Det neste jeg nevner er alle vaksebivirkningene, men jeg får det vanlige svaret, som at det er vel verdt det fordi det er blitt satt så mange sprøyter. Et svar jeg mener må være mind-kontrollert, for hvordan kan ellers snille mennesker virkelig mene at det er greit at 80 unger får hjerteposebetennelse av en vaks de strengt talt ikke behøver, for ikke å snakke om de godt over 6000 alvorlige bivirkningene, stigende for hver uke som går? Hvordan ble det greit å gå fra 191 tilfeller av narkolepsi under skandalesvineinfluensapandemien til hjerteproblemer an mass under coronapandemien, som fortsatt ikke har fått betegnelsen skandale? Likegyldigheten sjokkerer meg inn til beinet og langt inni sjela mi.
Er det virkelig meg som er gal som syns at det ikke henger på greip, at jeg opplever at det er riv, ruskende galt at vi gir grønt lys til at noen av oss skal ofre livet sitt for noen andre? Når det finnes medisiner som gjør folk friske fra et virus som de fant ut var forkjølelse eller influensa? Er jeg gal når jeg vil redde liv? Hvordan kan mine holdninger til liv og helse være så vanskelige å forstå for majoriteten av nordmenn? Jeg river meg i håret av desperasjon over de i rundt meg, fordi jeg opplever å ikke nå frem. Jeg fatter ikke hva de rører med, eller hvorfor de setter opp et gjerde foran meg.
Min dypeste lengsel etter å føle mere nærhet til dem, splintres fordi jeg ikke kan la være å i alle fall forsøke å få dem til å forstå. Jeg lovet meg sjøl at jeg skulle la det være, men jeg sliter med å gi slipp, sjøl om mitt behov for å gi dem min versjon av verden skaper bare større avstand mellom oss. Etter hvert har jeg skjønt at avstanden alltid har vært der. Den har bare utkrystallisert seg mere og mere de to siste årene. Før lå den og murret i det underbevisste som et gnagsår jeg aldri helt ble kvitt. Men ettersom lyset presser på mer og mer, ble den tvunget opp til overflaten.
På en måte er det en velsignelse, men på en annen måte oppleves det forvirrende, smertefullt, og rart. Jeg vet ikke hva som vil skje enda, sjøl om det er mye prat om framtia. Det eneste jeg vet er hva som skjer nå, og det er kanskje det viktigste vi har. Et kyss på panna til min elskede mamma hvor jeg forteller hvor glad jeg er i henne. Eller beste tanta jeg kan snakke med i timesvis uten stopp. Det er sånne minner som jeg vil bære med meg videre i livet mitt uansett hvordan dette vil arte seg.
De er ikke der jeg er, men de er der allikevel! Disse små øyeblikkene hvor vi kjenner at vi berører hverandre, fordi kjærligheten er større enn det som skiller oss. Det er da jeg kjenner at behovet for at de skal forstå forsvinner, og at jeg bare er. Var det sånn det var ment å være?
