Jeg er et menneske som mener at å gi uttrykk for mine følelser betyr alt for meg. Det betyr ikke at jeg behøver å si hva jeg føler til enhver tid til andre, men at jeg aksepterer følelsene jeg har inni meg for meg sjøl. Det siste er det aller viktigste, og jeg setter dette veldig høyt.
Jeg mener at problemet med de som skal hjelpe andre i helsesystemet vårt, om det er helsevesen, psykiatri, sykehjem, barnevern osv., er at det ikke er rom for følelser. Det er et krav i arbeidslivet at ansatte skal opptre profesjonelt i møte med sine pasienter, som betyr å være formell.
Hva betyr ordet formell? Å være en person som slavisk følger vedtatte regler, læresetninger, forskrifter, bestemmelser eller lover. Vi så det tydelig under pandemien, hvor profesjonalitet var viktigere enn det å være menneskelig.
Det er dette jeg mener når jeg sier at helsevesenet ikke er menneskelig. Når ansatte ikke oppfører seg menneskelig, når de undertrykker følelser i møte med sine pasienter, hvordan påvirker det pasientene de skal hjelpe? Hvordan kan ansatte som ignorerer sine følelser, være til hjelp for mennesker som lider, når vi vet at undertrykte følelser kan føre til økt stress, angst og andre psykiske helseproblemer? Ikke så mye, kanskje.
Derfor vil jeg påstå at det som skjer med helsesystemet i dag, er et mentalt og følelsesmessig sammenbrudd, som jeg både tror og mener er helt nødvendig. Et godt eksempel er sjukepleier flukten. De vil ikke lengre jobbe på sjukehus. Hvorfor ikke det? Har det bare med lønn og praktiske ordninger å gjøre? Jeg vil påstå at det handler om mere enn det, og at deres mentale helse og velvære, eller mangel på det, er en viktig faktor i dette bilde.
Når ansatte blir tvunget til å gjøre oppgaver de ikke vil, hva skjer da? Når de blir tvunget til å ta en eksperimentell vaksine (egentlig et biovåpen), og ikke vil, hva skjer med de da? Når de ikke har noe de skal ha sagt i sin arbeidsdag med null rom for diskusjoner og meningsytringer, hva skjer da? Når de ikke blir satt pris på, hva skjer da?
Jeg har sett det mange ganger, og opplevd det mange ganger i min egen yrkeskarriere. Å gi uttrykk for følelser, oppleves som å være vanskelig. Det er en svakhet, som arbeidsgivere slår ned på. Faktisk er det ikke det minste rart at sånne som meg blir uglesett i dag. Vi er blitt programmerte til å mislike mennesker som gir uttrykk for sine egne følelser. Det sitter så innmari godt i ryggmargen, og har skapt et samfunn som er «broken.»
Er det meningen at vi skal være kyborger? Halvt menneske og halvt maskin? Helt uten følelser? Nei, jeg tror ikke det, og jeg mener at tiden er inne for å endre det.
Vårt helsesystem er i alvorlig trøbbel, mere enn noen gang, og det er bra. Ut av kaos kan noe nytt vokse seg frem, hvor mennesker kan få være mennesker, og ikke kyborger helt uten følelser.
Kilde:
https://www.madinnorway.org/2024/05/ikke-ta-fra-meg-min-egen-livshistorie
