Når emosjonelle traumer blir sittende i kroppen

Jeg husker tilbake til tiden før jeg flyttet til Fræna Kommune sommeren 2012, og hva som ledet meg til det valget. Rundt to år før jeg flyttet opplevde jeg at kroppen min ikke responderte på samme måten som tidligere. Når jeg trente spinning på et treningssenter i Sandvika, ble restitueringen mye lengre enn vanlig. Jeg husker ikke når følelsen av utmattelse kom, men en dag så greidde jeg ikke å fortsette med treningen like ofte som før. Jeg var nødt til å hvile meg i lengre perioder innimellom. Det kunne gå mange uker før jeg kunne trene igjen.

På denne tiden kjørte jeg drosje, og hadde lange arbeidsdager seks dager i uken, og også søndager i perioder. Det var blitt tøffere å kjøre inn det jeg behøvde av penger pga finanskrisen noen år tidligere. Jeg var sliten og lei mange ganger, og derfor tok jeg noen jobber i barnehage også, som kunne føre til overganger, hvor jeg både jobbet i barnehage og kjørte drosje. Jeg fikk en impuls i meg til å flytte fra Bærum og til et annet sted, og vurderte flere steder på sørlandet. Det måtte være et sted som hadde like mye å by på som Bærum og Oslo, men jeg ble aldri fornøyd med andre steder.

Så kom impulsen om å flytte hjem til Fræna, som var svært overraskende for meg. Jeg trodde ikke jeg noen gang ville tilbake dit, men ønsket forsterket seg med tiden. Jeg tenkte at det kunne være fint å komme hjem til mine foreldre og være der for dem, og kanskje også for mine søsken. Jeg hadde vært på farten i så mange år, at jeg ikke hadde så nært forhold til min familie. Jeg trodde det var grunnen til at jeg flyttet, men etter å ha reflektert mye over det i ettertid, skjønte jeg at årsaken var en helt annen.

Det var naturligvis fint å komme hjem og oppleve familien nærmere meg, så jeg vil kalle det for en bonus. Den vakre naturen var også en bonus. De nydelige fjellene og havet ga meg mye. Men før jeg forlot Bærum var jeg svært deprimert. Jeg var ganske langt nede psykisk, men var ikke så kjent med meg selv på den måten. Jeg kjente ikke etter hvordan jeg virkelig hadde det.

Da jeg var 47 1/2 år ble jeg plutselig gravid med en mann som jeg hadde kjent tidligere, og som jeg var forelsket i på den tiden. Fosteret var dødt, men før jeg fant ut av det, rakk jeg å kjenne på hvordan det ville være å bli en mor. Jeg var i en lykkerus, og fikk tid til å bygge opp forventninger. Graviditeten i seg selv var fryktelig vond. Jeg var ekstremt svimmel og kvalm i den lille perioden dette varte. Da fosteret viste seg å være dødt, gikk jeg inn en dyp sorg på et ubevisst sted inni meg. Jeg lyttet ikke til den delen av meg som behøvde tid til å sørge, så jeg bare kjørte på.

Det var nok den virkelige årsaken til min depresjon, og som førte til at jeg mistet gløden inni meg. Det ble ikke noe mellom han som gjorde meg gravid og meg, så jeg følte meg ensom i den tiden. Det var på den tiden at kroppen min begynte å føle på utmattelse etter treningen, som sakte førte til at jeg trente mindre og mindre, og til slutt ikke i det hele tatt. Jeg var sliten fysisk, ofte trøtt og følte meg ute av synk. Da jeg flyttet hjem var jeg et annet menneske, et deprimert, sykt menneske.

Jeg ble sammen med en mann som kom fra min kommune og flyttet fort inn hos han. Jeg trengte kanskje noen som tok seg av meg på alle måter, fordi jeg hadde mistet troen på meg selv. Jeg var også fryktelig streng mot meg selv i de fem årene jeg var hjemme. Da jeg flyttet ut fra samboeren begynte ting å bli litt bedre igjen. Men da møtte jeg på svindleren, og ting gikk fra å være litt bedre til å bli mye verre.

Jeg bestemte meg for å flytte tilbake til Bærum. Der begynte jeg på nytt med snart 400 000 kroner i gjeld, som jeg ikke hadde da jeg bodde i Fræna. Ikke akkurat en bra måte å starte på nytt på. Allikevel skulle svindelen bety en ny start for meg. Jeg tok et valg om å endre på meg selv, om å gå i dybden på hvem jeg er. Det førte til en rekke nye innsikter som jeg fortsetter å få, fordi jeg fokuserer innover i meg selv og tar meg selv på alvor nå. Jeg våger å kjenne på følelser, og lar de få lov til å være der.

Jeg føler en ro i meg som jeg aldri har hatt tidligere, og det føles uanstrengt og lett å være meg. Jeg har full tillit til prosessen jeg er inne i, og har full tillit til meg selv. Det flyter. Jeg er i flytsonen. Flyt er å være på linje med mitt indre, min kilde. Jeg lytter til hva min kilde sier til meg, og følger impulsene/inspirasjonen til å handle. I dag ble jeg inspirert til å skrive dette innlegget. Jeg er også opptatt av å kjenne på følelsene mine, sånn at de får et uttrykk.

Jeg visste ikke at jeg ville gråte meg gjennom det. Det kom litt overraskende på meg, men nå vet jeg at sorgen over det som kunne ha blitt er lagt bak meg. Jeg velger å tro at det kunne ha blitt ei jente, og jeg har gitt henne Elisabeth til navn. Hun er fortsatt en del av meg, og hun er lykkelig der hun er.

Emosjonelle traumer kan være med på å gi oss smerter i kroppen vår, som det gjorde med meg. Det setter seg fast i oss hvis vi ikke kjenner på følelsene våre. Derfor er det viktig å være kjent med seg selv, og kroppen sin, sånn at du lar kroppen din være i flyt. Når kroppen er i flyt føler du ikke på smerter. Det er når cellene dine er i harmoni.

Hva tenker du om dette? Skriv gjerne en kommentar til innlegget om du føler for å dele, eller ta kontakt med meg på coaching@toveloeken.com eller via kontaktskjemaet på siden min. Jeg hører gjerne fra deg.

About Tove

Jeg heter Tove og er ei dame som kommer fra Fræna Kommune i Møre og Romsdal. Jeg bor for tiden i Bærum.

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *